Asim på jobb i Reier gartneri på Jeløy, 1986. Klikk på bildet for større versjon.

Asim Arslans fortelling

Jeg kommer fra Banaz-Usak i Tyrkia og er født 10 juni 1963. Vi var ti søsken, seks gutter og fire jenter. Jeg kom til Norge i 1986 gjennom ekteskap med tyrkiske Umahan som allerede bodde i Moss sammen med sin familie. Hennes far jobbet på Glassverket.

Hun var på sommerferie i Tyrkia med familien da jeg traff henne første gang. Det var på en måte mine foreldre som bestemte. Min far sa ”Du må gifte deg med henne. Hun bor i Norge, du kan reise dit, bo der og tjene penger.”
Vi giftet oss i Tyrkia i 1985. Jeg var 22 år gammel, hadde avtjent verneplikten og hadde startet en kafeteria med biljard i Banaz-Usak. Jeg måtte vente nesten ett år på visum til Norge.

Min kone fikk kjøpt leilighet i Moss, men den var helt tom. Etter en uke i Moss fikk jeg jobb i Reier gartneri hvor jeg var i fem-seks måneder. I januar 1987 begynte jeg på MG Plast på Kambo, nå Polimoon, hvor jeg har jobbet siden, bare avbrutt av ett års permisjon for å drive Alanya Restaurant i Klostergata.

Helt fra jeg kom til Moss har min kone og jeg jobbet mye for å kunne kjøpe alt vi trengte til leiligheten. Jeg ville gjerne gå på kurs og lære norsk, men det ble det ikke tid til. På arbeidsplassen snakkes det bare norsk. Er det noe jeg ikke forstår spør jeg arbeidskollegene. Derfor kan du si: ”Jeg har lært meg norsk på MG Plast”. Hjemme snakker min kone og jeg bare tyrkisk. Vi har fire barn, en jente og tre gutter. De er 18, 17, 15 og 10 år gamle. De er tospråklige, men snakker bare norsk seg i mellom.

På Polimoon er vi seks-syv tyrkere. Min kone har vært der i snart 25 år. Jeg jobber som truckfører, pakker og alt-mulig-mann.

Det bor ca. 350-400 tyrkere i Moss. Vi har det fint her. Alle kjenner alle, vi besøker hverandre privat, vi har møtelokaler og kafé hvor vi treffes, prater, ser fotballkamper på TV og følger med i hva som skjer i Tyrkia. Jeg har også god kontakt med arbeidskollegene. Vi går ut sammen, tuller og prater. Det er aldri noen problemer.

Vi er muslimer og har vår egen moské i Wulfsbergs gate 11, like ved det nye tinghuset i Moss. Moskéen bruker vi til alle aktivitetene våre, og vi har en velutdannet tyrkisk prest, betalt av den tyrkiske stat. Han er behjelpelig med det meste og er mer sosialarbeider enn prest.

Jeg har bodd mange steder i Moss og trives veldig godt. I fjor flyttet vi til Marcus Thranes veg på Høyda. Etter sju år ble jeg norsk statsborger. Jeg sier at Norge er verdens beste land å bo i. Andre sier det er Sveits.