Y og familien samlet til en forlovelsesseremoni.
Klikk på bildet for større versjon.

Vietnamesiske barn leker i en norsk hage.

Y Le Tongs fortelling

Jeg kommer fra Vietnam, fra byen Phan Thiet, cirka 20 mil nordøst for hovedstaden Saigon. Jeg er født 15. august 1957 og er nest eldst av seks barn. Faren min var fisker, med egen fiskebåt. Jeg har mange gode minner fra oppveksten og skolegangen i hjembyen min. Jeg har vært der på besøk tre ganger siden jeg flyktet 10. mars 1978.

Min far ville gjerne at jeg skulle begynne på politiskolen, men i begynnelsen av 1975 da jeg var nesten 18 år gammel og snart skulle inn i militæret, tok kommunistene plutselig over hele Sør-Vietnam. Det var hardt for alle, i sær for oss ungdommer. Etter tre år med kommunistisk styre, militær tvang, tapt frihet og mange daglige problemer som var vanskelig å akseptere, valgte jeg og broren min på 13 år å gjøre som mange andre; å flykte fra alt for å få et nytt og bedre liv i frihet.

Den første båtflukten jeg planla mislyktes. På neste forsøk tok en venn oss i en liten robåt ut til hovedbåten vi skulle flykte med. Vi var 24 personer i båten som hadde en motor på bare ti hestekrefter. I tre døgn var vi på havet, redde for at nordavinden skulle føre oss tilbake til Vietnam. Vi ville prøve å komme oss til Indonesia. Om dagen så vi på bølgene, om natten så vi på stjernene for å orientere oss. Vi møtte mange store båter på veien, men ingen ville plukke oss opp.
På kvelden den tredje dagen oppdaget vi en tankbåt. Også den passerte, men plutselig snudde den og kom mot oss. En leider ble kastet ut, og jeg var den aller siste som klatret opp. Vi var reddet.

Båten var norsk og het Lake Anja. Den kjørte oss til Manila på Filippinene. Den 15. juni 1978 kom vi til Norge, sannsynligvis bestemt av norske myndigheter. Broren min og jeg ble kjørt til Moss, og sammen med to andre brødre ble vi plassert i en toroms leilighet i Aksel Olsens veg på Krapfoss.

Vi gråt mye. Vi kunne ikke språket, vi hadde ingen ting å gjøre, ingen å snakke med og vi savnet familien i Vietnam. Kanskje hadde det vært bedre å drukne i havet tenkte vi.

I august begynte broren min på skolen. Jeg kjøpte meg engelsk-norsk ordbok og leste hjemme, helt til jeg utpå høsten fikk tilbud om skolegang. I april 1979 begynte jeg i Brehmers Bakeri. Senere fikk jeg jobb på Sekkefabrikken på Solgård Skog, først som pakker, senere maskinfører. Jeg jobbet mye og var stolt av jobben min. For ti år siden ble jeg ufør på grunn av ryggen.

Etter det er kontakten med norske venner blitt dårligere, men jeg har heldigvis skaffet meg min egen familie. Min kone er fra Vietnam. Vi giftet oss i Oslo 15. mai 1982. Hun fikk jobb på Kambo Plast og senere i barnehage i Moss kommune. Vi har to sønner født i 1983 og 1987. Eldstemann går på lærerhøgskolen i Bergen, yngstemann går på Malakoff videregående skole.

Siden 1988 har vi bodd på Åvangen Terrasse. Jeg har det bra her i Norge, men uansett hvor jeg bor og hvordan jeg har det, kan jeg aldri glemme Vietnam. Hjertet mitt hører til der.

I Vietnam er løvedans et viktig innslag når store begivenheter skal feires.