Franek fem-seks år gammel i findressen hjemme i Torun i Polen.. Klikk på bildet for større versjon.

Franek Wojciechowskis fortelling

Jeg var 16 år gammel og gikk på handelsskolen i hjembyen min Torun da krigen begynte i 1939 og tyske soldater rykket inn i Polen. Alle ungdommer fikk beskjed om å melde seg på arbeidskontoret for å få rasjoneringskort. Fort forsto jeg at dette var en måte å registrere all arbeidsdyktig ungdom på, for jeg ble sendt til byen Danzig (nå Gdansk) hvor jeg i noen uker måtte arbeide på en kirkegård under en tysk SS- offiser. Tilbake i Torun ble jeg på nytt innkalt til arbeidskontoret. I håp om at jeg skulle slippe mer tvangsarbeid møtte faren min som også het Franek opp, men ble avslørt.Det fikk ingen konsekvenser for
ham.
Men jeg ble hentet hjemme, og sammen med flere andre ungdommer ble jeg transportert med tog til Danzig for å jobbe på skipsverftet der.De bygde ubåter.Vi hadde 12 timers arbeidsdager. Jeg fikk opplæring i mekanikk, og etter halvannet år ble jeg plukket ut og sendt til skipsverftet i Brest i Vest-Frankrike for å arbeide som reparatør på en ubåtbunker.

Brest ligger ikke langt fra England, så nesten daglig fløy det fly over oss for å bombe Tyskland.Det ble også sluppet bomber over oss, men det ble vi vant til. Under et kraftig bombeangrep ble ubåtbunkeren ødelagt. Jeg ble da tatt med til Tyskland og sendt videre til Norge med båt.Det var i 1943. Jeg kom til Bergen, hvor jeg fikk arbeid på skipsverftet. I 1945, mot slutten av krigen, ble bunkeren jeg arbeidet på utsatt for et bombeangrep av engelskmennene, og flere mistet livet.

Etter krigen dro mange polakker tilbake til hjemlandet, men jeg valgte å bli i Norge. Jeg kom til Moss, til Krona leir på Refsnes i 1945. Året etter gikk jeg til Moss Mekaniske Verksted og viste fram papirene mine. I 23 år, til bedriften ble nedlagt, arbeidet jeg der som verktøymaker. Så gikk jeg over til Moss
Værft & Dokk og begynte i rørleggerlære. Fagbrevet fikk jeg i 1971/72. Jeg arbeidet på Værven til nedleggelsen i 1987. Da ble jeg pensjonist, 64 år gammel.

I 1951 giftet jeg meg med Kari Lund fra Moss.Vi bygde hus på Krapfoss i 1960. I 2001 solgte vi og flyttet til leilighet i Moss sentrum. I nesten 50 år var brevduer min store hobby. På Krapfoss hadde vi dueslag i hagen, og mange pokaler og premier forteller at duene mine gjorde det godt i konkurranser. Jeg var også aktiv i brevdueforeningen. Nå er det pensjonistforeningen på Værven som opptar meg.
I 1958 ble jeg norsk statsborger, og var i 15 år med i heimevernet. Jeg besøkte Polen for første gang
samme år.Da traff jeg mor og søsknene mine igjen. Far døde i 1956.

Jeg er nå 82 år og må si at jeg har hatt et bra liv i Norge. Noen ganger tenker jeg at det er et under at jeg lever. Jeg har jo vært utsatt for tre store bombeangrep og hatt flaks. Første gang på jernbanestasjonen
i Brest, andre gang da verftet der ble ødelagt, og tredje gang da bunkeren i Bergen var målet. På båten fra Tyskland til Norge fikk jeg beskjed om at det var fare for at vi kunne bli torpedert, men da smellet kom og båten ristet, viste det seg at vi ”bare” hadde kollidert med en annen båt i en konvoi. Det skjedde ingen ting.